Ta mi opne hand, Lei meg inn på dine stiar Og inn mot ukjend land. La meg fylgje med /: på vinterstengde vegar Som du lot stå i fred.:/ Vinteren var altfor lang, Myrke dagar, haresang. Fanns'kje folk og langt frå by. Der var du deg, Og utan veg, Gje det ein sjans' på ny! Sjå kor bekken renn, Formar berg og steinar Slik det passar den. Men sjå ein bekk blir to /: snart veks den til ei elv så sterk Lik flammar ut av glo!:/ Vinteren var alt for lang, Myrke dagar, haresang. Fanns 'kje folk og langt frå by. Der var du deg, Og utan veg, Så var du'kkje til bry!

Ei stemme eg høyrer Frå urgamal tid. Kviskvarar eit stev åt meg. Om folka som bur og vandrer på jorda Med lengslar heim til ein Gud. Ein tryggleik så stor Og ein kjærleik så raus. Dei kan ikkje vera aleine! Dei trenger ei tru og eit håp, Noko som lettar ei pine. For livet er mektig, Og livet er stort! Kva skal ein eigentleg meine, Om kva ein no er, og kva ein no gjer? Det er ikkje så enkelt å sei det. Så mange tankar Gjev ingen svar. Dei lurar seg sjølv for det meste! Kjem det ein dag då all ting blir bra? Blir urgamal pine til glede? For tider har kome Og tider har gått. Men tida er no for dei fleste! Og folket det ber medan Gudane ler. Mot himmelen dei ser for å leva. For livet er mektig, Og livet er stort! Kva skal ein eigentleg meine, Om kva ein no er, og kva ein no gjer? Kva skal ein eigentleg meine, Om kva ein no er, og kva ein no gjer? Det er ikkje så enkelt å sei det.

Seks mine jarlar heime vera, gøyme det gullet balde, Andre seks på heidningalando då svinga dei jørni kalde! - Rida dei ut av Franklandet med dyre dros I sadel, Bles I luren Olivant på Ronsalavollen. Runde dei opp sine silkje segl høgt I sigalråe, Sigla dei ut åt hei'ingslondo I virkevikune ein og tvåe. Arene og ankaret tok inn på kvite sanden: Det var Roland, konungafredan, trødde den fysste på land. Slogest dei utpå Ronsarvollen I dagane två og trjå; Blåmennan fall for Rolandssverd som gav seg fyri ljåe. Fram så søkte blåmann-fjødi skygde fyri sole; Reddast var ein jamningen bad Roland blåse I hornet. Roland sette luren fyr blogga munn, så bles han I med vreide; Ljoden ber ivi hav og fjell, I trio dagar av leide. Det var Magnus kongjen, no set han I å gråta: Kva tru vantar freden min? No høyrer eg luren låta! Det var Magnus kongjen, Skundar han sin fred: Daud låg Roland konunga-freden, Heldt I han sitt sverd. Heim kom Magnus kongjen. Og settest dei alle traude. Skipet var fullt av sylv og gull, Og heidningan låg att daude.

Vi tror mest på freden! Vi eier ikke sverd! Fornuften, arbeidsgleden, Er selve livets verd! Vi tror ikke drap og brann, Gavner noget land! Vi tror på evig seier, For rettsinn og forstand! Som glittertind under isbreteppets drakt, Skal friheten stå rakt I samme prakt! Som Nordsjøen alltid skyller inn mot strand, Vil vi som dyrker freden holde stand! Og flere følger efter, Om mange av oss falt! For vi har indre krefter, Vi overlever alt! Vi har en hellig seierstro, Som styrker og gir ro! Vi vet at ånd er evig, Og liv vil alltid gro!

A long, long time, years ago Way back in history. There lived a folk with menb so bright Sailing at the sea! When times were rough, And the weather was bad, All night they fought the storm. But when they made it to a pint, They all began to sing! - Yeah, when they made it to a pint They all began to sing! Friends, raise your horns up high! Let's drink to the sons of glory! They were one! With hearts so strong! Far from where they belonged. United stand! Divided fall! Wolves of the oceans were roaming: From coast to coast, From land to land, Hitting shores of sand! And from this path of history, Their songs can still be heard. When we gather in the pub, A moment we'll be stirred: When thinking of our good old men, Who sacrificed their lives. For our freedom, our joy, A wooden pint we'll raise! - For our freedom, our joy, A wooden pint we'll raise!

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, Nå lyser det så fagert I heien. Fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri Mot store, hvite skogen tar jeg veien. I fykende fei, jeg baner meg en vei Blant vinterkledde stubber og steiner. Den susende vind meg stryker om kinn, Og snøen drysser ned fra lave greiner. De vinger på fot gir liv og lyst og mot! Nå stevner jeg mot høyeste tinden! Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått, Det stryker og det fyker vekk med vinden. Og når jeg ser opp, da skuer jeg fra topp Den lyse dal med skoglier blandet, Da banker mitt bryst, av jublende lyst: "Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!"